«I mitt nye syn på tilværelsen har jeg, for å være forberedt på å møte folk jeg vil hilse på, anlagt et spesielt lønsk smil…» skriver Knut Enger Sparre, pensjonert filolog, redaktørens far og en av landets eldste Facebookbrukere. Han flanerer her på Lysrom, i alle ordets betydninger, rundt det å ha et utadvendt blikk og å møte nye mennesker.
Jeg liker spørsmålet HVA TENKER DU PÅ? som møter meg øverst på siden når jeg går på min «PROFIL» på FACEBOOK (kalles av en eller annen grunn også min «status»).
Jeg har bestemt meg for å kaste alle hemninger og skrive hva jeg tenkte på da jeg gikk meg en tur i nabolaget. Før jeg ble syk kunne jeg gå omkring med øynene mine vrengt innover mens jeg tenkte mine tanker. Nå har jeg begynt å gå tur med øynene snudd utover. Da møter jeg en rekke mennesker underveis, folk som jeg aldri har hilst på før ...
Noen av dem er naboer som jeg på forhånd hadde advart at jeg sannsynligvis ikke ville komme til å hilse på dem mens jeg vandret, storsnutet, med nesa i sky – med den unnskyldning at jeg led av «visuell amnesi», det vil si at jeg ikke greide å gjenkjenne ansikter …
I mitt nye syn på tilværelsen har jeg, for å være forberedt på å møte folk jeg vil hilse på, anlagt et spesielt lønsk smil, som jeg har valgt å kalle «et uutgrunnelig, litt skjelmsk, Mona Lisa smil» …– jeg fristes til å kalle det et FACELOOK-smil – som inviterer til et mulig vennskap.
Når jeg nærmer meg de fremmede som kommer meg i møte, og hvis jeg får øyekontakt, da lar jeg smilet vokse seg bredt, og jeg hilser muntert «God dag!» eller «Hei, hei …!» Da får jeg et overrasket smil tilbake, et nikk. Vanligvis ikke mer.
Men så hender det at jeg stopper opp, henvender meg til vedkommende med en kommentar, et spørsmål, til og med et kompliment … Hvis det er en dame kan jeg for eksempel si «Nei, for et nydelig skjerf De har!».
Hvis det er en far eller bestemor som triller en barnevogn, tar jeg en titt og spør om det er gutt eller pike, og legger til: «Så deilig hun er … Ja, vi må benytrte den korte tiden vi har dem mens de er små – tiden flyr så fort …»
Og hvis det er noen som lufter hunden, kan jeg spørre om hva den heter og hvilken rase den tilhører … Og er det to som står ved et hjørne og klemmer hverandre, kan jeg si til dem spøkefullt, med et misunnelig smil: «Lykkelig ungdom!» Jeg har gjort en rekke nye bekjentskaper ved hjelp av mitt FACELOOK-smil og min muntre hilsen.
Mona Lisa (Fru Lisa) ble kalt «La Gioconda», hovedsakelig fordi man mente hun var gift med tøy- grossereren Francesco del Giocondo. Men uttrykket «La Gioconda» betyr jo også «den muntre». Det sies at Leonardos bilde av Mona Lisa skal være en forestilling av lykke, og at LYKKE er hovedmotivet i portrettet. Jeg regner meg som en av de heldige som kan si: «Jeg er et lykkelig menneske!»