Død og fordervelse

av | sep 18, 2015

Død og fordervelse

av | sep 18, 2015

Det er varmt, mørkt og støvete tørt på et loft i den gamle universitetsbygningen på Ås. Her bedrives portrettfotografering i mangel av eget studio, men ellers står loftet tomt og forlatt. I en pause mellom to fotograferinger snuser jeg litt rundt i krokene og finner gamle antikvariske møbler, vindusrammer, noen gamle pent innpakkede bøker slik de var når de ankom fra trykkeriet en gang på 30-tallet. Innerst inne i en egen bod ligger en gammel hengelås og en død fugl. For en skjebne. Her rotet den seg kanskje inn sist sommer eller utpå høsten og fant ikke veien ut. Kanskje den var syk? Hva vet jeg. Nå er det ikke stort igjen av den lille kroppen annet enn skjellettet og det meste av fjærene. Jeg drar inn gjennom nesen, men det lukter ingen ting av levningene. Skjæren, som jeg først tror det er, må virkelig ha vært et festmåltid. Den ligger fint dandert i en haug med uttørkede larver. Hva har skjedd? Helt uten fuktighet eller kontakt med jord er det meste av kroppen sporløst forsvunnet og erstattet med fjærlette larveskall man lett kan blåse bort. Jeg henter kameraet mitt. Dette dødsfallet må etterforskes nærmere.

Oppløsningstendenser. Jeg har lenge vært fasinert av hvordan naturen effektivt tar seg av døde dyr og annet organisk materiale. Kompostbingene mine er små laboratorier der jeg kan lære nedbrytingens kunst.  Jeg har målt komposttemperaturer så høye at det er ubehagelig å stikke hånden inn. Jeg har studert biodoer på godt og vondt,  men dyr har jeg ikke så mye erfaring med. For noen år siden hadde jeg gleden av å være med Eline Benestad Hågvar og hennes studenter. Vi så etter døde dyr i naturen, og jeg ble oppmerksom på hvor sjelden man faktisk finner dem.

Ekspertetterforskeren kommer
Jeg trengte en ekspert og Tone Birkemoe kom helt av seg selv for å fotograferes. Når hun ble vist skjæra, ble den til en kaie. Kaiene trekker ofte inn i hus fortalte hun. Fugl er fugl. Her var det insekter som gjaldt. Det er de som har gjort  Tone Birkemoe til professor. Hun forteller:

Etter at den døde, kom spyfluene først og deretter ulike klannere, arter av biller. Larveskallene som ligger igjen er etter disse. Det ligger igjen skjelett og fjær, og fjærene kan fjærklannere ta seg av. Hadde ikke fuglen endt opp på et tørt loft, men f.eks. på skogbunn, hadde forløpet vært litt annerledes. Åtselgravere ville forsøkt å grave den ned. Maur, enkelte åtselbiller og kanskje noen store kortvinger,  ville spist på den.

Tone Birkemoe er professor i entomologi på Institutt for Naturforvaltning ved NMBU. Hun har jobbet i mange år med skadedyr i innendørs miljøer, som hodelus, maur og fluer. Hun er interssert i jordlevende, virvelløse dyr fra arktiske områder. Tone  er spesielt opptatt av hvilken betydning insekter har i økosystemet og hvordan de samspiller med andre arter.

Bildet er hentet fra Edmund ReitterFauna Germanica: Die Käfer des deutschen Reiches.
Vår venn som prøver å stikke fra artikkelen er en Dermestes ater, og har fått litt hjelp av redaktøren.

Klannere, insektfamilie i ordenen biller. Ca. 700 arter er kjent i verden, hvorav ca. 25 fra Norge. De er middelstore biller med brunsvarte, langhårete larver. I naturen lever de bl.a. av inntørkede dyrekadavre, tørre insekter, hår eller fjær. I hus og lagre opptrer de ofte som skadedyr. Mange arter har spredt seg med mennesket over hele verden, og stadig får nye arter fotfeste innendørs i Norge.  Kilde: Store norske leksikon

Spyfluer, insektfamilie i ordenen tovinger. 45 arter er funnet i Norge. De er 5–17 mm lange og skinner ofte i blått eller grønt. De minner i bygning om husfluen, men leveviset varierer mye, selv om de fleste er snyltere eller lever i åtsler. Når summende spyfluer treffes i hus, er de på jakt etter kjøtt og fisk hvor de kan legge egg. Eggene klekkes etter bare noen timer til én dag, og larvene utvikles ofte i løpet av en uke. Kilde: Store norske leksikon

åtselbiller, insektfamilie i ordenen biller. De er nær beslektet med kortvinger, er meget forskjellige av utseende og størrelse (1,5–30 mm). De fleste er mørkfarget, følerne er 11-leddede, de ytre leddene ofte fortykket. Mange åtselbiller har graveben. De fleste lever av råtnende dyr eller planter, noen av sopp eller levende urter, andre spiser snegler. Kilde: Store norske leksikon

Lik i skogen
I et ti mål stort skogsområde, omgitt av piggtråd, nær Knoxville universitet i Tennessee, råtner til enhver tid et stort antall menneskelik på skogbunnen. Dette er den eldste av de såkalte «Body Farms» i USA. 1300 mennesker har forhåndsregistrert seg for donasjon av sin egen kropp til forskningsformål her. Dette anlegget ble startet i 1981 av antropologen William M. Bass for å studere hvordan menneskekroppen brytes ned ved hjelp av insekter og mikroorganismer. Anlegget blir også brukt til undervisningsformål for politiet. De forskjellige nedbrytningsfasene kan fortelle mye om når døden inntraff.

Siste krampetrekninger. Høsten er her og byr på kalde netter, men også noen virkelige varme dager. Søndag var en slik, og jeg satt i vedskjulveggen og slikket sol. En tidsforvirret sommerfugl flagret ensomt rundt. En og annen summing hørte man fra insekter som en amatør ikke kan uttale navnene på. Det viste seg imidlertid at det var inne i vinduskarmen det var skjedd noe. Flere titalls feite fine spyfluer hadde tryllet seg fram fra det store intet, og klasket mot vinduene i stuen. De ble fort sluset ut. Det var som en siste desperat krampetrekning fra vårt lille økosystem på den gamle husmannsplassen der vi bor. Det ble en kald natt for fluene. Men hvor kom de fra så plutselig? Det tok bare en kanne kaffe ute i solveggen og så var det blitt zoologisk hage i stua. Bare gudene vet. Ja, og professoren selvfølgelig. Men hun tok sikkert søndagsfri, så jeg lot telefonen ligge.

Spyfluer som sårbehandling Det er ikke bare i vanlig renovasjonsvirksomhet insektene gjør en uerstattelig jobb. Også i medisinen finnes det eksempler. Det er nok ikke mange som uten videre ser på spyfluelarver i et sår som noe positivt. Instinktene våre ønsker nok å fjerne disse umiddelbart. Men på Haukeland sykehus strør man fluelarver i sår med viten og vilje. Dette er alvorlige sår som ikke gror, der antibiotika ikke lenger gir effekt på helingsprosessen. Det blir hovedsakelig brukt larver fra gullfluen Calliphoridae til dette. Larvene spiser kun dødt vev og skiller samtidig ut bakteriehemmende stoffer. Håpløse sår som ikke har grodd på månedsvis blir på denne måten helbredet. Fenomenet har vært kjent i uminnelige tider, men ble satt i system etter den første verdenskrig. Metoden mistet popularitet når antibiotikaen ble introdusert, men ble altså tatt opp igjen når resistensproblemene begynte å dukke opp for alvor.

Lucilia sericata – Foto: CC BY-SA 4.0-3.0-2.5-2.0-1.0 Hovedfoto av kaie og portrett av Birkemoe: Håkon Sparre
Kilder: Tone Birkemoe – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, The University of Tennessee – Knoxville, Sabima, Wikipedia, VG

Pin It on Pinterest

Share This