Mens amerikanske statsobligasjoner nedgraderes og uroen etter 22. Juli fremdeles henger igjen, synges det landsens sanger med ekte køntriknekk og nøkkelharpeakkompagnement en søndag i grenselandet på Finnskogen.
«Når sola synker bakom fjellet og dagen er på hell»
Det er Roy Lønhøiden som har tatt fram gitaren i en gammel skolestue Tove Embre og Åge Sørmoen kjøpte nettopp for dette formålet. De ville pleie kulturen med utstillinger og konserter og lokke til seg flaggermus i sin nyervervede flaggermuskasse for å holde myggen i sjakk og mystikken i live.
Allerede i første låt ”Harmonikk-Kal” fikk vi frysninger nedover ryggraden. Sangene til Lønhøiden har en inderlighet i seg, bygd på liv og skjebner fra skogbygdene slekta kommer fra og landskapene han kjenner så godt, inkludert vakre viser til moren og til faren. Vi er i et stillferdig køntry-landskap med slektskap til folk som Lucinda Williams og Townes van Zandt.
Også denne gangen hadde han med seg en folkemusiker, Trine Sennerud Melby på svensk nykkelharpa, som ga konserten en egen kvalitet. På de fleste sangene var Elin Moen Rusten med på harmonivokal, på enkelte låter også Julie Moen Rusten på tredjestemme. Dette firspannet brukte den herlige myke trehusakkustikken for alt den var verd.
Vi fikk et bredt utvalg fra Lønhøidens tre album og den kommende plata, inkludert radiolåter som En fin kveld å leve, Rekendes på ei fjøl og Vann og ved. Han spøkte med at konserten kunne minne litt om de religiøse husmøtene fra barndommen. ”They had a reason to go back to Varalden”, for å omskrive Lucinda Williams. Tilhørigheten var til å ta og føle på.
Det var 4. året Lønhøiden gav en konsert i Varaldskog skole som rommer rundt 50 mennesker. Med seg hadde Lønhøiden Elin Moen Rusten (v) Julie Moen Rusten (h) og Trine Sennerud på nøkkelharpe og torader (bak med harpe) Foto: Håkon Sparre
«Det er mørkets like før det gryr av dag»
Denne nedlagte bensinpumpa hilste oss vel hjem langs grusveien idet som hadde vært et slags sentrum på Varaldskog. Det var blitt kveld og skogen, lyset og luktene minnet meg om at sommeren var blitt moden. Kanskje dette ble en av de siste gode sommeropplevelsene.
Den enkle rammen rundt den sterke lille konserten er noe vi vil huske fra denne sommeren. Ekteparet som åpent tørket tårene under flere av Roys viser var fristende fotomotiv, men det var umulig. Hva visste jeg om hvem de hadde mistet eller hva de hadde slitt med. Dessuten rant tårene hos meg selv under den flerstemte sangen. «Det er mørkest rett før det gryr av dag» Takk musikere! Takk Finnskogen! Takk sommeren 2011!