Knut Sparre presenterer her forfatteren Maria Banuş’ dikt «Nunta» (Bryllup) og gir en kort presentasjon av dikterens liv og forfatterskap.
I oktober 2010 lette jeg i mitt arkiv i kjelleren etter bøker jeg hadde fått av noen rumenskspråklige venner. Jeg hadde lagret dem i en bananeske. Her fant jeg også to permer som inneholdt xerox-kopier av ca 200 rumenske dikt, både på originalspråket og i fransk, engelsk og italiensk oversettelse.
Jeg husket at jeg hadde laget denne «antologien» med tanke på at jeg skulle sette opp et lyrikk-pensum for å melde meg til mellomfagseksamen i rumensk våren 1984.
Da jeg bladde i permene, støtte jeg på et dikt jeg hadde glemt. Det var ett av de 160 diktene jeg tok med i lyrikkpensumet mitt. Jeg leste det igjen, og det gjorde på ny et sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk lyst til å oversette det og til å skrive noe om forfatteren, som jeg da visste meget lite om.
Jeg har lest diktet for noen venner. Jeg sa ganske kort at det er et dikt om kjærlighet og om «rustningen» som mannen beskytter seg med. Reaksjonene var meget forskjellige, delvis gysen, delvis snusfornuftig kritikk av diktet.
Her følger diktet etterfulgt av en forfatterpresentasjon.
Maria Banus: Bryllup
I brudekammeret var det en svart og kosmisk kulde.
Kle av deg, sa jeg til ham, så du kan varme meg.
Han skrudde først av seg hodet,
med Saturns knirking
når denne vil fri seg fra ringens stramhet
eller som en flaskekork
når den gnisser mot flaskens glasshals.
Han skrudde av høyre arm, som skruen på en haubitser.
Han skrudde av seg venstre arm,
som en slank og metallisk rakett.
Han skrudde av den høyre benprotesen,
mens han bannet som en bilmekaniker ved en influensasyk motor,
Han skrudde av seg den venstre benprotesen,
og gjengene hylte mot jernet,
som på et kjeleverksted.
Jeg slepte meg inntil hjertet hans,
jeg la hodet på brystet hans.
Jeg lyttet til hans hjerteslag.
Det knaket ikke, det gnirket ikke, det eksploderte ikke – det banket.
Gresstrå vokste rundt omkring,
en haresnute viste seg mellom hasselgrenene,
en himmel, en melkehvit strimmel av skyer.
Da, til slutt, begynte jeg å gråte.
Maria Banuş – En forfatterpresentasjon
Maria Banuş (1914-1999), rumensk forfatter, født i en jødisk familie i Bucureşti.
På grunn av svak helse begynte Maria på en privat barneskole. Hun gikk på den videregående skolen «Pompilian» (1923-1931) og studerte 1931-1934 ved det juridiske og der filologiske fakultet i Bucureşti.
I 1928, debuterte hun, som fjortenåring, med diktet «14 år» i tidsskriftet Bilete de papagal (Papegøye-sedler, 1928) redigert av den ansette rumenske forfatter Tudor Arghezi. I norsk oversettelse lyder diktet:
Jeg søker deg, du skjønne sjel,
med røkens ømhet og bestandighet,
slik at jeg undres over at du har fått plass
i mitt vesen nå.
Jeg søker deg fordi jeg finner deg på veien,
som et fragment av min barndom,
med brusende glød av lys som synes å gjenoppstå
i mitt vesen nå.
Men om jeg forsøker å se for meg min skjebne
gjennom tidens ennå uankomne tåke
blir jeg redselsslagen og skjuler meg, med min barndom, i mitt indre
i mitt vesen nå.
Som student utgav hun i 1932 dikt og oversettelser av blant andre Rilke og Rimbaud i tidsskriftet til Zaharia Stancu, «Azi» (I dag).
Hun ble berømt med sin første diktsamling, Ţara fetelor (Ungpikenes land, 1937) som ble vennlig mottatt av kritikerne. Diktene gir en lyrisk beskrivelse av pubertetens våknende sensualitet.
I diktet «Vuggesang for knærne» heter det:
Skrik ikke, mine knær,
dette er en vei med nattbregner, en regnværsnatt.
Hvordan skal han bøye jernknærne mine.
Jeg fører dere til ham som to lam.
I diktet «Oppstandelse» skriver hun:
Jeg kommer med nytt blod som en butt med søte bringebær.
Og jeg undres. Jeg søker meg selv.
Alt er mitt, og er det ikke.
Pannen min hadde hengt mørkfiolett, tung, som et kvede,
Han hadde stille bedt meg om å få legge seg …
Maria omtaler i følgende dikt tiden da hun tvilte på sitt ideologiske engasjement:
Variant av en kentaur
Jeg sa: la meg passere ubemerket,
dypt skjult, i mine grå klær,
overstrømmende av hemmeligheter,
med krummet rygg,
en full kentaur, av bjørnebær-saft.
Og jeg hadde maskert meg så godt,
at klærne mine var blitt min natur,
og det askegrå var trengt inn i øynene,
i nesen, i brystet, i munnen.
Etter 1939 ble hun involvert i den illegale antifascistiske kampen, som hun skildrer i sin dagbok Sub camuflaj (Under kamuflasje). Til tross for hennes tidlige løsrivelse fra jødedommen, inntok hun senere, som følge av sine opplevelser under krigen, en mer positiv holdning til jødenes liv i «sjtetlen» (jødekvarteret).
Bucurie (Glede, 1949) inkluderer noen dikt om jødenes lidelser under Holocaust. Fra samme år er Fiilor mei, poem (Til mine barn).
Etter den annen verdenskrig betraktet Banuş kommunistpartiet som menneskehetens redning.
I 1954 utkom diktsamlingene Despre pământ (Om jorden) og diktsamlingen for barn Bucureşti, oraş iubit (Bucureşti, min elskede by), etterfulgt av Ţie-ţi vorbesc, America (Det er deg jeg taler til, Amerika, 1955).
Se arată lumea (Verden viser seg, 1956) er representativ for hennes engasjement i et offisielt program for sosiale og humanitære emner. Det kom sterkeste frem i Torentul (Stryket, 1959) og Magnet (Magnet, 1962), der dikteren fordømmer krig og oppfordrer mødre over hele verden til å forene sine anstrengelser for å sikre en varig fred.
Den kjente litteraturkritikeren Alex Ştefănescu skriver i en artikkel (1999):
Med skarp sensibilitet og en nesten sykelig mottagelighet (som hun kommer til å beskrive i sin intime dagbok Sub camuflaj) erkjenner Maria Banuş et manglende engasjement overfor sitt leserpublikum, og hun gjennomgår en samvittighetskrise.I 1971, da hun begynner å utgi en forfatter-utgave, Scrieri (Skrifter), har hun i det første bindet et forord som ikke er annet enn en dramatisk bekjennelse. Til å begynne med nøler dikteren ikke med å nevne tingene ved sitt rette navn, med en dristighet som ligner den til en som lukker øynene og kaster seg ut i det tomme rom.
I nevnte forord skrev Maria Banuş:
[…] At noen av mine utglidninger innen diktningen, i retning av en viss retorikk og taletrengthet, kan være årsaken til og rettferdiggjørelsen av deres kritikk, er et faktum.
Mitt tilbakefall til en poesi av whitmansk slag, med alle det 19. århundres sjenerøse illusjoner, synes nok for den kvalifiserte poesielsker nedstøvet i det 20. århundre.»
Ştefănescu kommenterer dette slik:
Nokså raskt legger hun imidlertid, i en organisk avvisning av sin skyldfølelse, skylden på omstendighetene. I tillegg forsøker hun å mystifisere og karakterisere sin egen poesi som «eksistens-poesi» der formen ofres til fordel for innholdet. Hvilken «eksistens-poesi» kan komme ut av en forherligelse av kommunistpartiet, det forklarer ikke dikteren. (Sitat slutt.)
Ştefăescu sier om Banuş’ siste år som forfatter at de viser en ekte «gjenfødelse» som lyriker. Diktenes «jeg» vitner om usikkerheten overfor det ukjente («skodden holder oss alle i askens klør», «jeg skjelver og prøver å dekke meg med kveldens kappe» …)
I tillegg til sine dikt utgav Maria Banuş oversettelser av Goethe, Pusjkin og Shakespeare.
Mange av diktene hennes er blitt oversatt til engelsk, russisk og kinesisk, og noen av dem til hebraisk.
I 1978 publiserte hun deler av sin dagbok fra Annen verdenskrig, Sub camuflaj (Under kamuflasje) som vakte kontrovers på grunn av sine beskrivelser av erotiske erfaringer og av hennes holdning til sin jødiske identitet.