Forestill deg at du har vokst opp med, og arvet en eiendom f.eks nær svenskegrensen der din bestefar bygget et hotell på 50-tallet. Plassen har vært i familien i 200 år. Du driver hotellet for turister og leier samtidig ut til en høyskole i nærheten. Så en dag flyttes sikkerhetssonen ved grensen. En mur settes opp og denne kommer i konflikt med hotellet.
En dag er hotellet gjerdet inn av piggtråd og en høy mur, og du står utenfor. Slik blir ditt hotell stående tomt og alle henvendelser til myndighetene blir bryskt avvist. Urimelig, javel, men dette er bare begynnelsen.
Du blir nødt til å skaffe deg et nytt hjem i nærheten for din familie. Derfra kan du observere det tomme hotellet og naturlig nok bekymrer det deg. En dag dukker det plutselig opp Svenske soldater på hotellets terrasse. De sitter i solstolene og røyker med automatvåpen stillt opp langs veggen og store kikkerter på stativer blir montert. Du blir naturlig nok sint og marsjerer over til inngangspartiet der hotellet er muret inne. Vaktene ber deg ryke og reise. Du sier det er ditt hotell, men blir truet med våpen.
Du bruker hele natten på å forfatte et klagebrev til myndighetene og ber om få tilgang til din egen eiendom umiddelbart. Etter måneder med frustrasjon kommer svaret. I mellomtiden er hotellet fullstendig okkupert av de militære.
Brevet forteller at myndighetene har tatt i bruk en gammel lov som sier at eiendom som har blitt forlatt kan konfiskeres av myndighetene. Hotellet har bare vært bebodd ulovlig av narkomane og anses nå som statens eiendom. Leseren er sikkert enig i at dette ikke bare er urimelig og urettferdig, men også tyveri av annen manns eiendom. Dette må jo kunne løses.
Som hotellets eier går du nå rettens vei, men får ikke eiendommen tilbake. Et siste håp etter mange års kamp er høyesterett.
Av fem dommere blir det slått fast at du er den rettmessige eieren av eiendommen og bør få den tilbake umiddelbart. Det er bare en tilføyelse: Dette vil ikke myndighetene like, og høyesterett har en tendens til ikke å bli hørt. Dessuten ønsker ikke retten å irritere myndighetene. Case closed.
Hvis du nå ikke allerede kjenner igjen denne historien vil du kanskje si at dette er far fetched og ikke kunne skje hos oss. Det stemmer vel. Denne historien er fra Palestina og Cliff Hotel i Abu Dis eksisterer. Eierne er Signe Marie Breivik og ektemannen Ali Ayyad.
Hvis slike historier fra Israel og Palestina er med på å viske ut minnene og kunnskapen om 2. verdenskrigs jødeutryddelse vil det være forferdelig. Jeg er redd Israels politikk bidrar til at dette skjer. Israelske myndigheter flytter selv fokuset fra krigstidens konfiskering av jødisk eiendom til Israeleres konfiskering av Palestinsk eiendom. Tiden blekner sakte minner, kunnskap og ikke minst innlevelsesevne. Mitt håp er at dette ikke skal skje så fort. Israelske myndigheter bidrar ikke til å holde minnene friske for neste generasjoner.