Foto: Anne Liv Ekroll, NRK

Hva gjør en mann så glad av å se et nyhetsprogram proppfullt av kvinner?
Jeg satt meg ned for å se Urix, et av NRKs beste programmer i nyhetsjangeren. Ja, jeg var vel egentlig allerede sittende, men det høres litt mer dynamisk ut slik. Urix går selvfølgelig på NRK2. Etter at Christian Borch trakk seg tilbake ledes programmet nå vekselsvis av Hege Moe Eriksen og Gry Blekastad Almås. Denne kvelden var det Almås som styrte skuta.

Mye trist. Første innslag var fra Libya. Etter at Roger Sevrin Brulandhadde hadde varmet opp med den første reportasjen, dukket forsker og analytiker Mary Fitzgerald opp med ekspertkommentarer om situasjonen i det hardt prøvede landet. Så et skifte til Nigeria der Boko Haram hadde gjennomført et selvmordsangrep. NRKs reporter Kristine Presttun orienterte på direkten. Ingen lystige nyheter så langt, men den nye gjesten i studio, Siri Aas Rustad fra PRIO, antydet at terrorbevegelsens stilling svekkes i Afrika.

Programmet ble rundet av med en hyggeligere sak. Gry Blekastad Almås tok oss med til Albania i sin reportasje om unge gründere som vender hjem fra utlandet med gode ideer. Vi møtte Pezana Rexha, en kvinne som hadde bygget møbelfabrikk i hjemlandet etter noen års opphold i Berlin.

To triste og en glad nyhet denne kvelden. Uansett, for dem som setter pris på utenriksstoff, er Urix et lyspunkt blant det som bys oss ellers på TV.

Noe spesielt. Det var i grunnen først etter at programmet var slutt og jeg hadde fått min fulle dose god nyhetsjournalistikk, at jeg skjønte jeg hadde sett noe spesielt: Et helt program med utenriksstoff der det, med ett unntak, bare deltok kvinner på begge sider av bordet. Alle eksperter i studio var kvinner og alle reportere på satellitt fra utlandet var kvinner. Det ble fokusert på kvinner i reportasjen fra Nigeria og den albanske gründeren som ble portrettert var kvinne, uten at det ble gjort noe nummer ut av det.

Tospannet som leder Urix er blant dem som formulerer sine spørsmål slik at de selv trer litt tilbake. Programledelsen har fokus på det aktuelle temaet og gjestene får tid nok til å avklare kompliserte sammenhenger. Her er ingen «brumlebasser» som elsker sine egne spørsmål så høyt at intervjuobjektet blir overdøvet. Hege Moe Eriksen og Gry Blekastad Almås overbeviser.

Oppløftet. Det  som gjør meg mest glad er nok at jeg kunne se hele dette programmet uten å tenke særlig over denne kvinnevektingen. Jeg blir faktisk litt stolt. Jeg lever i et land der et slikt program faktisk lar seg lage.

Det er varmt, mørkt og støvete tørt på et loft i den gamle universitetsbygningen på Ås. Her bedrives portrettfotografering i mangel av eget studio, men ellers står loftet tomt og forlatt. I en pause mellom to fotograferinger snuser jeg litt rundt i krokene og finner gamle antikvariske møbler, vindusrammer, noen gamle pent innpakkede bøker slik de var når de ankom fra trykkeriet en gang på 30-tallet. Innerst inne i en egen bod ligger en gammel hengelås og en død fugl. For en skjebne. Her rotet den seg kanskje inn sist sommer eller utpå høsten og fant ikke veien ut. Kanskje den var syk? Hva vet jeg. Nå er det ikke stort igjen av den lille kroppen annet enn skjellettet og det meste av fjærene. Jeg drar inn gjennom nesen, men det lukter ingen ting av levningene. Skjæren, som jeg først tror det er, må virkelig ha vært et festmåltid. Den ligger fint dandert i en haug med uttørkede larver. Hva har skjedd? Helt uten fuktighet eller kontakt med jord er det meste av kroppen sporløst forsvunnet og erstattet med fjærlette larveskall man lett kan blåse bort. Jeg henter kameraet mitt. Dette dødsfallet må etterforskes nærmere.

Oppløsningstendenser. Jeg har lenge vært fasinert av hvordan naturen effektivt tar seg av døde dyr og annet organisk materiale. Kompostbingene mine er små laboratorier der jeg kan lære nedbrytingens kunst.  Jeg har målt komposttemperaturer så høye at det er ubehagelig å stikke hånden inn. Jeg har studert biodoer på godt og vondt,  men dyr har jeg ikke så mye erfaring med. For noen år siden hadde jeg gleden av å være med Eline Benestad Hågvar og hennes studenter. Vi så etter døde dyr i naturen, og jeg ble oppmerksom på hvor sjelden man faktisk finner dem.

Siste krampetrekninger. Høsten er her og byr på kalde netter, men også noen virkelige varme dager. Søndag var en slik, og jeg satt i vedskjulveggen og slikket sol. En tidsforvirret sommerfugl flagret ensomt rundt. En og annen summing hørte man fra insekter som en amatør ikke kan uttale navnene på. Det viste seg imidlertid at det var inne i vinduskarmen det var skjedd noe. Flere titalls feite fine spyfluer hadde tryllet seg fram fra det store intet, og klasket mot vinduene i stuen. De ble fort sluset ut. Det var som en siste desperat krampetrekning fra vårt lille økosystem på den gamle husmannsplassen der vi bor. Det ble en kald natt for fluene. Men hvor kom de fra så plutselig? Det tok bare en kanne kaffe ute i solveggen og så var det blitt zoologisk hage i stua. Bare gudene vet. Ja, og professoren selvfølgelig. Men hun tok sikkert søndagsfri, så jeg lot telefonen ligge.