Skriv inn passord nedenfor for å vise innlegget:
en podcast med gaute einevoll
I podcasten ”Vett og vitenskap” møter du fysiker og hjerneforsker Gaute Einevoll i samtale med andre forskere, forskningsformidlere og forfattere.
Utgangspunktet kan være populærvitenskapelige bøker og samtalene kan dreie seg om alt fra økologi til romfart.
Einevoll lykkes med å drive folkeopplysning slik han har satt seg som mål. Enda bedre er det at han og hans gjester ofte leverer topp underholdning.
Du kan forberede deg på lange episoder.
Jeg anbefaler denne på det varmeste, men ikke på sengekanten. Det kan gå sterkt utover nattesøvnen.
Foto: Anne Liv Ekroll, NRK
Hva gjør en mann så glad av å se et nyhetsprogram proppfullt av kvinner?
Jeg satt meg ned for å se Urix, et av NRKs beste programmer i nyhetsjangeren. Ja, jeg var vel egentlig allerede sittende, men det høres litt mer dynamisk ut slik. Urix går selvfølgelig på NRK2. Etter at Christian Borch trakk seg tilbake ledes programmet nå vekselsvis av Hege Moe Eriksen og Gry Blekastad Almås. Denne kvelden var det Almås som styrte skuta.
Mye trist. Første innslag var fra Libya. Etter at Roger Sevrin Brulandhadde hadde varmet opp med den første reportasjen, dukket forsker og analytiker Mary Fitzgerald opp med ekspertkommentarer om situasjonen i det hardt prøvede landet. Så et skifte til Nigeria der Boko Haram hadde gjennomført et selvmordsangrep. NRKs reporter Kristine Presttun orienterte på direkten. Ingen lystige nyheter så langt, men den nye gjesten i studio, Siri Aas Rustad fra PRIO, antydet at terrorbevegelsens stilling svekkes i Afrika.
Programmet ble rundet av med en hyggeligere sak. Gry Blekastad Almås tok oss med til Albania i sin reportasje om unge gründere som vender hjem fra utlandet med gode ideer. Vi møtte Pezana Rexha, en kvinne som hadde bygget møbelfabrikk i hjemlandet etter noen års opphold i Berlin.
To triste og en glad nyhet denne kvelden. Uansett, for dem som setter pris på utenriksstoff, er Urix et lyspunkt blant det som bys oss ellers på TV.
Noe spesielt. Det var i grunnen først etter at programmet var slutt og jeg hadde fått min fulle dose god nyhetsjournalistikk, at jeg skjønte jeg hadde sett noe spesielt: Et helt program med utenriksstoff der det, med ett unntak, bare deltok kvinner på begge sider av bordet. Alle eksperter i studio var kvinner og alle reportere på satellitt fra utlandet var kvinner. Det ble fokusert på kvinner i reportasjen fra Nigeria og den albanske gründeren som ble portrettert var kvinne, uten at det ble gjort noe nummer ut av det.
Tospannet som leder Urix er blant dem som formulerer sine spørsmål slik at de selv trer litt tilbake. Programledelsen har fokus på det aktuelle temaet og gjestene får tid nok til å avklare kompliserte sammenhenger. Her er ingen «brumlebasser» som elsker sine egne spørsmål så høyt at intervjuobjektet blir overdøvet. Hege Moe Eriksen og Gry Blekastad Almås overbeviser.
Oppløftet. Det som gjør meg mest glad er nok at jeg kunne se hele dette programmet uten å tenke særlig over denne kvinnevektingen. Jeg blir faktisk litt stolt. Jeg lever i et land der et slikt program faktisk lar seg lage.
Det er varmt, mørkt og støvete tørt på et loft i den gamle universitetsbygningen på Ås. Her bedrives portrettfotografering i mangel av eget studio, men ellers står loftet tomt og forlatt. I en pause mellom to fotograferinger snuser jeg litt rundt i krokene og finner gamle antikvariske møbler, vindusrammer, noen gamle pent innpakkede bøker slik de var når de ankom fra trykkeriet en gang på 30-tallet. Innerst inne i en egen bod ligger en gammel hengelås og en død fugl. For en skjebne. Her rotet den seg kanskje inn sist sommer eller utpå høsten og fant ikke veien ut. Kanskje den var syk? Hva vet jeg. Nå er det ikke stort igjen av den lille kroppen annet enn skjellettet og det meste av fjærene. Jeg drar inn gjennom nesen, men det lukter ingen ting av levningene. Skjæren, som jeg først tror det er, må virkelig ha vært et festmåltid. Den ligger fint dandert i en haug med uttørkede larver. Hva har skjedd? Helt uten fuktighet eller kontakt med jord er det meste av kroppen sporløst forsvunnet og erstattet med fjærlette larveskall man lett kan blåse bort. Jeg henter kameraet mitt. Dette dødsfallet må etterforskes nærmere.
Oppløsningstendenser. Jeg har lenge vært fasinert av hvordan naturen effektivt tar seg av døde dyr og annet organisk materiale. Kompostbingene mine er små laboratorier der jeg kan lære nedbrytingens kunst. Jeg har målt komposttemperaturer så høye at det er ubehagelig å stikke hånden inn. Jeg har studert biodoer på godt og vondt, men dyr har jeg ikke så mye erfaring med. For noen år siden hadde jeg gleden av å være med Eline Benestad Hågvar og hennes studenter. Vi så etter døde dyr i naturen, og jeg ble oppmerksom på hvor sjelden man faktisk finner dem.
Ekspertetterforskeren kommer
Jeg trengte en ekspert og Tone Birkemoe kom helt av seg selv for å fotograferes. Når hun ble vist skjæra, ble den til en kaie. Kaiene trekker ofte inn i hus fortalte hun. Fugl er fugl. Her var det insekter som gjaldt. Det er de som har gjort Tone Birkemoe til professor. Hun forteller:
Etter at den døde, kom spyfluene først og deretter ulike klannere, arter av biller. Larveskallene som ligger igjen er etter disse. Det ligger igjen skjelett og fjær, og fjærene kan fjærklannere ta seg av. Hadde ikke fuglen endt opp på et tørt loft, men f.eks. på skogbunn, hadde forløpet vært litt annerledes. Åtselgravere ville forsøkt å grave den ned. Maur, enkelte åtselbiller og kanskje noen store kortvinger, ville spist på den.
Tone Birkemoe er professor i entomologi på Institutt for Naturforvaltning ved NMBU. Hun har jobbet i mange år med skadedyr i innendørs miljøer, som hodelus, maur og fluer. Hun er interssert i jordlevende, virvelløse dyr fra arktiske områder. Tone er spesielt opptatt av hvilken betydning insekter har i økosystemet og hvordan de samspiller med andre arter.
– Fauna Germanica: Die Käfer des deutschen Reiches.
Vår venn som prøver å stikke fra artikkelen er en Dermestes ater, og har fått litt hjelp av redaktøren.
Klannere, insektfamilie i ordenen biller. Ca. 700 arter er kjent i verden, hvorav ca. 25 fra Norge. De er middelstore biller med brunsvarte, langhårete larver. I naturen lever de bl.a. av inntørkede dyrekadavre, tørre insekter, hår eller fjær. I hus og lagre opptrer de ofte som skadedyr. Mange arter har spredt seg med mennesket over hele verden, og stadig får nye arter fotfeste innendørs i Norge. Kilde: Store norske leksikon
Spyfluer, insektfamilie i ordenen tovinger. 45 arter er funnet i Norge. De er 5–17 mm lange og skinner ofte i blått eller grønt. De minner i bygning om husfluen, men leveviset varierer mye, selv om de fleste er snyltere eller lever i åtsler. Når summende spyfluer treffes i hus, er de på jakt etter kjøtt og fisk hvor de kan legge egg. Eggene klekkes etter bare noen timer til én dag, og larvene utvikles ofte i løpet av en uke. Kilde: Store norske leksikon
åtselbiller, insektfamilie i ordenen biller. De er nær beslektet med kortvinger, er meget forskjellige av utseende og størrelse (1,5–30 mm). De fleste er mørkfarget, følerne er 11-leddede, de ytre leddene ofte fortykket. Mange åtselbiller har graveben. De fleste lever av råtnende dyr eller planter, noen av sopp eller levende urter, andre spiser snegler. Kilde: Store norske leksikon
Lik i skogen
I et ti mål stort skogsområde, omgitt av piggtråd, nær Knoxville universitet i Tennessee, råtner til enhver tid et stort antall menneskelik på skogbunnen. Dette er den eldste av de såkalte «Body Farms» i USA. 1300 mennesker har forhåndsregistrert seg for donasjon av sin egen kropp til forskningsformål her. Dette anlegget ble startet i 1981 av antropologen William M. Bass for å studere hvordan menneskekroppen brytes ned ved hjelp av insekter og mikroorganismer. Anlegget blir også brukt til undervisningsformål for politiet. De forskjellige nedbrytningsfasene kan fortelle mye om når døden inntraff.
Siste krampetrekninger. Høsten er her og byr på kalde netter, men også noen virkelige varme dager. Søndag var en slik, og jeg satt i vedskjulveggen og slikket sol. En tidsforvirret sommerfugl flagret ensomt rundt. En og annen summing hørte man fra insekter som en amatør ikke kan uttale navnene på. Det viste seg imidlertid at det var inne i vinduskarmen det var skjedd noe. Flere titalls feite fine spyfluer hadde tryllet seg fram fra det store intet, og klasket mot vinduene i stuen. De ble fort sluset ut. Det var som en siste desperat krampetrekning fra vårt lille økosystem på den gamle husmannsplassen der vi bor. Det ble en kald natt for fluene. Men hvor kom de fra så plutselig? Det tok bare en kanne kaffe ute i solveggen og så var det blitt zoologisk hage i stua. Bare gudene vet. Ja, og professoren selvfølgelig. Men hun tok sikkert søndagsfri, så jeg lot telefonen ligge.
Spyfluer som sårbehandling Det er ikke bare i vanlig renovasjonsvirksomhet insektene gjør en uerstattelig jobb. Også i medisinen finnes det eksempler. Det er nok ikke mange som uten videre ser på spyfluelarver i et sår som noe positivt. Instinktene våre ønsker nok å fjerne disse umiddelbart. Men på Haukeland sykehus strør man fluelarver i sår med viten og vilje. Dette er alvorlige sår som ikke gror, der antibiotika ikke lenger gir effekt på helingsprosessen. Det blir hovedsakelig brukt larver fra gullfluen Calliphoridae til dette. Larvene spiser kun dødt vev og skiller samtidig ut bakteriehemmende stoffer. Håpløse sår som ikke har grodd på månedsvis blir på denne måten helbredet. Fenomenet har vært kjent i uminnelige tider, men ble satt i system etter den første verdenskrig. Metoden mistet popularitet når antibiotikaen ble introdusert, men ble altså tatt opp igjen når resistensproblemene begynte å dukke opp for alvor.
Lucilia sericata – Foto: CC BY-SA 4.0-3.0-2.5-2.0-1.0 Hovedfoto av kaie og portrett av Birkemoe: Håkon Sparre
Kilder: Tone Birkemoe – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, The University of Tennessee – Knoxville, Sabima, Wikipedia, VG
Oslos ordfører Fabian Stang sa, i en opphetet debatt på NRKs valgsending 5.9, at vi om noe tid sannsynligvis vil skjemmes over de tallene på flyktninger vi vil slippe inn i landet. Rødts leder nikket anerkjennende til utsagnet og dermed oppstod det et øyeblikk en slags enighet og forståelse mellom de to ellers så ulike partipolitikerne.
Tallet for Norge gjelder såkalte overføringsflyktninger som hadde fått opphold pr. 24.07 i følge UDI. Tyrkiatallene er fra 13. August. Tallene er ikke direkte sammenlignbare størrelser, men bør være et greit utgangspunkt for spørsmål til våre politikere. Kilde: UDI, NRK TV og Dagens næringsliv.
Er tallene ikke oppdaterte? Vi justerer gjerne med dokumenterte tall. Send melding til redaksjonen her!
Foto: By DFID – UK Department for International Development [CC BY 2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/2.0)], via Wikimedia Commons
Bergens tidende med 10-sekunders-garanti på sin valgomat. Skulle du være i tvil bør du kjøre Torkryptering når du svarer på spørsmålet om hvorvidt du er kommunist eller ikke. Man kan aldri være for forsiktig.
Da Irving Penn døde i 2009 kunne anerkjennelsen av denne fotografen neppe øke ytterligere, slik det av og til er tilfelle med mindre kjente genier innen fotokunsten. Her en liten filmsnutt om hvordan Penn løste oppgaven å portrettere den eksentriske trompetisten Miles Davis.
MDG framstår som partivinner på Facebook. Hvorfor likes og deles partiets sider så ofte?
Miljøpartiet de grønne går sakte men sikkert fram på meningsmålingene. Enkeltmålinger har vist oppslutning lokalt på over 10%, men dette er unntaket. På landsbasis sier rundt 4 % at de ville stemme MDG hvis det var stortingsvalg i dag. Hvordan greier et parti å vokse seg inn i politikken med få midler og mange mindre populære saker?
MDG tør der andre tier. Velgere har respekt for politikere som ikke pakker inn budskapet. Klisjeen om «Ikke gull, men grønne skoger» virker oppfriskende selv på dem som normalt ikke føler seg så hjemme i denne fargerike forsamlingen av økologiske fritenkere.
De grønne har også fått en storslegge av en talsmann inn på tinget. Rasmus Hansson lovet en ting han skulle få til innen fire år: at Norge skulle få en klimalov. Det fikk han til. Hansson var et godt valg for MDG og velgerne, men kan ikke ta æren for partiets vekst alene.
Harde fakta
La oss se litt på sosiale medier. Det er ingen nyhet at det er mulig å nå forbrukere og velgere på nettet uten enorme budsjetter ved hjelp av folks frivillige deling. Mange gav sosiale medier æren for Obamas suksess. Hva gjør de norske partiene? Vi har valgt Facebook som vårt case. Her er de harde fakta.
Antall «likes» på de forskjellige partiers hovedside på Facebook. Ikke helt uventet har store partier mer aktivitet på sine sider enn småpartier. Ser man nøye på tallene er det allikevel noe oppsiktsvekkende.
Her vises antall facebooklikes pr. prosent partioppslutning. MDG har f. eks. ca. 10 000 likes pr. prosent. (Totalt rundt 40 000 likes og 4% oppslutning).
Vi ser at velgerresponsen på Facebook er omvendt proposjonalt med partiets størrelse. AP har riktig nok den største kjøttvekta i absolutte tall, men viljen til å vise sine sympatier på Facebook ser ut til å være veldig mye større når det gjelder enkelte småpartier. Hvorfor er det slik?
Til sammenligning er her et øyeblikksbilde fra Juni som viser partioppslutningen for de største partiene.
Levende begravet
Teoriene kan være mange, men de små og kanskje særlig de nyere partiene, er ikke bortskjemte. De er ikke vant til å få noe gratis. Siden partistøtten knytter seg til tidligere oppnådde stemmer ved valg, vil et nytt parti i vekst ha lite å rutte med. Partier som sloss om representasjon, men som ikke har oppnådd dette i stortingsvalg, har blitt levende begravet i meningsmålingene under kategorien «andre». Det er mange år siden Håkon Stang fra MDG sultestreiket utenfor NRK for å få være med i partilederdebatten. Nettsiden Poll of polls har først nå i sommer greid å løse sine tekniske problemer slik at MDG får sin egen søyle i diagrammene. Småpartiene har altså måttet stå for mye av sin markedsføring selv og det er kanskje nettopp i de sosiale mediene at støtet er satt inn.
MDG bruker enkle grafiske virkemidler og reagerer raskt i sosiale medier. (Skjermbilde fra Facebook)
En annen årsak til at Miljøpartiet de grønne framstår som Facebookvinnere blant norske partier, er at de ikke har gått i dvale selv om sesongen tilsier nedkjølt politisk debatt. MDG leverer kjappe kommentarer til aktuelle nyheter, assistert av gode delbare illustrasjoner. Fra å være en marginal gruppe med ønske om å etablere et grønt parti i Norge har de grønne slått seg seg gjennom glasstaket og blitt et parti folk må regne med. Det blir spennende å se om de tradisjonelle mediene greier denne overgangen. Pensjonistpartiet og Feministisk initiativ kan neppe regne med særlig mye aktiv spilletid. Vi lever i et demokrati, javel, men noen er åpenbart dømt til å slite reservebenken. MDG ser, med sin suksess, derimot ut til å ha blitt en politisk oppkjøpskandidat.
Tallmaterialet om sosial deling er samlet inn fra norske partiers Facebooksider i løpet av Juni. Sidene framstår som partienes hovedside. Siden partier har flere lokale Facebooksider og egne sider for undergrupper og arrangementer, kan forholdet mellom partiene avvike fra diagrammenes framstilling hvis alle partienes sider legges sammen. Lysromredaksjonen har grunn til å tro at den siden vi har valgt representerer partiet godt. Tall om partioppslutning er hentet fra nettstedet Poll of polls.
Alle diagrammer, samt foto av Rasmus Hansson, er laget og tatt av Håkon Sparre / Lysrom.no
Er så Facebookfenomenet beskrevet her unikt blant sosiale medier? Vi har sett på Twitter og registrert den samme tendensen. Her er partiet Rødt den klare vinner blant partiene. Redaksjonen har kun rukket å se overfladisk på partienes engasjement på Instagram. Vi har ikke hatt tid til å se nok på disse talleneog og presenterer dem ikke her.
MIN FAGFORENING er i det spandable hjørnet for tiden. De vil ha meg på ferie og tar regningen selv om jeg ikke skulle ha penger. Ja, med litt hjelp fra DNB og Mastercard, da. Parat, min arbeidstagerorganisasjon i YS, sendte meg nettopp tilbud om nytt medlemskort med innebygget kredittkort. Det er ikke første gang jeg har fått noe slikt i posten, og jeg har alltid stusset over hvorfor mine støttespillere i arbeidslivet bruker tid og mine penger på masseutsendelser med reklame for kjempene innen finans.
For de fleste av oss går økonomien litt opp og ned gjennom året . Skaffer du deg YS medlemskort nå, så jevner du ut svingningene med gode betingelser både på sparing og kreditt. (Parats leder, Hans-Erik Skjæggerud)
16% rente med skinnetui.
Parats leder, som signerte denne reklamen, kunne i materiellet fortelle meg at dette kortet skulle være helt gratis og kunne leveres med en flott kortholder i skinn, hvis jeg responderte innen 14 dager. Som med andre kort av samme slaget, var det knyttet en hel del fordeler til bruken, men gratis var det selvfølgelig ikke. Så langt derifra. Produktet dreier seg om forbrukslån til en effektiv rente på 16,6 %. Det er det DNB og Mastercard skal tjene penger på, og det vet de sikkert at de gjør.
Enhver økonomisk rådgiver med respekt for seg selv og sin klient, burde nærmest være forpliktet til å fraråde slike lån. Når min fagforening her gjør det rakt motsatte, er det helt på siden av hva de bør drive med, og dessuten temmelig uansvarlig. I reklamen ble jeg oppfordres til å kjøpe feriereiser før jeg kunne betale, med den begrunnelsen at en tidlig bestilling ville gi bedre pris. Til tross for 835 kr i rentekostnader på en 30 000 kroners reise sparer man 4165 kr ifølge YS og Parat.
De absolutt mest seriøse.
Når Lysrom tok kontakt med Parat og spurte om årsaken til at de anbefaler dette for sine medlemmer, fikk vi følgende svar:
DNB-kortet er et YS-tilbud som Parat formidler fordi det har vært og er etterspørsel blant YS’/Parats medlemmer etter en slik tjeneste/kort. Kredittkort må og skal brukes med varsomhet, og Parat og YS følger nøye debatten om omfanget av kredittkortbruk. Blant de mange aktører som tilbyr kredittkort, vurderer vi DNB til å tilhøre de absolutt mest seriøse. Uansett vil Parat og YS følge kredittkort-bruk-debatten fortløpende og vurdere vårt videre engasjement i lys av dette.
Om Parats forhold til DNB sier Skjæggerud videre:
DNB ble i sin tid valgt som partner til YS, etter vurdering av flere banker/selskaper, og utslagsgivende var bl.a. at DNB kunne bidra med en god og praktisk løsning for utstedelse av et kort som også fungerer som et «medlemskort» for de enkelte medlemmene i YS-forbundene.
Gratis pupper dyre drinker.
Vi tviler på at denne praksisen, som åpenbart er utbredt i fagforeninger i Norge, er til medlemmenes beste. DNB har aldri budt oss på gratis lunsj. I solidaritetens navn burde YS kanskje heller avstå fra å være innkastere til noe som minner mest om strippeklubber i utlandet der puppene er gratis men drinkene koster 750 kr stykket.
DNB vet hva de gjør, YS bør vite hva de gjør, men det er noen blant oss som ikke alltid er like bevisst.
DNB hadde følgende å si til saken: «Et slikt kort er jo bare et tilbud.»
Foto: Scott Schwartz
PÅ UKJENT STED, omgitt av sveitsisk granitt, jobber Protons mailservere på høygir. De sender innbruddssikker e-post for deg med behov for litt privatliv.
Mange mener at etterretningstjenesten vet alt, eller mer enn nok, om våre bevegelser på nettet. Det er få som gjør særlig mye med saken. Med ProtonMail kan du i det minste beskytte din e-post. De tilbyr deg en kryptert innboks som de selv ikke har tilgang til. Det sier ihvertfall ProtonMail.
For sikkert?
Da selskapet ProtonMail hadde greid å samle inn over 300 000 dollar gjennom såkalt crowdsourcing, frøs Paypal selskapets konto. I følge TheGuardian kommenterte selskapets leder hendelsen slik:
When we pressed the PayPal representative on the phone for further details, he questioned whether ProtonMail is legal and if we have government approval to encrypt emails.
Sist noen prøvde å legge seg ut med NSA, ved å tilby slike krypteringstjenester, måtte de trekke tjenesten fra markedet. Lavabit, som blant andre ble benyttet av Edward Snowden, skrudde av sine e-posttjenere i 2013, etter det man antar var et betydelig press fra amerikanske myndigheter.
Ingen ting å skjule?
Gode argumenter for kryptering kan være knyttet til arbeidslivet. Sensitiv informasjon rundt bedriftens produkter, ansatte, eller økonomiske forhold, kan være mye verdt for utenforstående. Juridiske forhold, helseinformasjon eller saker knyttet til privatøkonomien er ting vi i prinsippet er enige om å holde for oss selv. I journalistikken ønsker man kildevern. Det samme trenger varsleren. I politikken kan det stå om liv og død i mange land. Proton har altså en stort potensiell kundegruppe. At kriminelle vil benytte seg av dette verktøyet gir selvfølgelig en bismak på den søte sikkerhet.
Valgets kvaler.
Skal man vurdere verdien av et kryptert epostsystem er det minst tre ting man bør ta i betraktning: Kvaliteten på det rent tekniske ved krypteringen, serverenes fysiske plassering og vertslandets holdning til slike tjenester og leverandørens troverdighet og renommé. ProtonMail leverer bra på alle disse punktene slik vi ser det. Videre tar vi for oss de tre faktorene i rekkefølge.
Skjult skrift.
ProtonMail er i dag et gratis webbasert e-postsystem. Du må riktignok stå i kø for en konto siden tjenesten er populær med begrenset kapasitet foreløpig. Virksomheten ble startet i 2013, men ble åpnet for betatesting først året etter. Den registrerte bruker identifiserer seg med en tradisjonell pålogging med SSL, altså på en nettsideadresse som begynner med https. Dette skal hindre utenforstående å snappe opp brukernavn og passord på dette nivået. Krypteringen av din innboks skjer imidlertid på en annet måte: Nemlig på din egen maskin.
For å lese post må du taste nok et passord eller krypteringsnøkkel som dechiffrerer alt du laster ned fra serveren. På samme måte krypteres det du sender fra deg før det når Protons mailservere. Dette gjør det umulig for noen, også for ProtonMail selv, å få noe fornuftig ut av din korrespondanse. Ulempen her er at du heller ikke kan be om et nytt passord, for denne siste innloggingen, hvis du skulle være så uheldig å glemme det. All e-post vil da være tapt, men du kan starte fra scratch på samme konto med tom innboks. Du mister altså ikke konto og e-postadresse.
Sentralt langt borte.
ProtonMail har ikke bare sitt kontor i Sveits, men serverene som leverer tjenestene er også plassert der. Sveits har noe av det strengeste regelverk for utlevering av brukerdata knyttet til IT-tjenester. Sveits er ikke medlem av EU og vil ikke kunne presses på samme måte som land innenfor unionen. Skulle allikevel politiske endringer i Sveits føre til at myndighetene gir etter, vil det ikke være mye å hente av ukryptert informasjon om kundene i følge ProtonMails egne nettsider.
Last summer after the revelations by Edward Snowden, a lot of us in the scientific community at CERN were shocked by the extent of governmental spying. We all knew that mass surveillance was a problem in repressive regimes like those in Russia or China, but we never imagined it would also be happening on such a massive scale in Western democracies. (Medgrunnlegger Andy Yen til Idgconnect.com )
Ikke hvem som helst.
Hvem er det så som driver denne tjenesten? Kan man stole på et lite selskap man slumper til å komme over på nettet? Protonmail er ikke hvem som helst. Mailtjenesten springer ut fra miljøet i CERN (Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire). CERNs virksomhet dreier seg i hovedsak om partikkelfysikk, kjernefysikk og kjernekjemi og omfatter verdens største forskningssenter på disse fagområdene.
Men CERN var også pionerer innen utviklingen av the world wide web og var blant de første som tok hypertekst i aktiv bruk på 80- og 90-tallet. Det er altså ikke nabolagets hacker som har snekret sammen Proton Mail. Alt tyder så langt på at denne tjenesten vil videreføres.
Beviset i puddingen.
Ja det virker – i hvert fall tilsynelatende. Når alt kommer til alt må de fleste, som undertegnede, bare innse at man ikke har kompetanse nok til å etterprøve programvareleverandørenes påstander om sikkerhet og kvalitet. Det hele blir et spørsmål om tillit og sannsynlighet. Vi kan tenke oss at en tjeneste som denne vil være populær blant verdens hackere. Sannsynligvis er mange av dem allerede brukere. Det betyr nok allikevel ikke at de lar ProtonMail i fred. Lykkes man med å knekke krypteringen og skaffe seg tilgang til data, innebærer dette selvfølgelig stor prestisje. Dette har vi så langt ikke hørt noe om.
Et selskap med et lignende krypteringsprinsipp for såkalte skytjenester, Tresorit, har sågar utlovet belønning for å bryte seg inn i deres systemer. Ingenting er så langt rapportert og Tresorit har øket dusøren. Man må også anta at hendelsen med Paypals plutselige frysing av ProtonMails konto for croudsourcingmidler er et godt tegn. Hvis amerikanske myndigheter sto bak dette ville det ha vært bortkastede ressurser hvis ikke ProtonMail virkelig holder det de lover.
Er det verdt det?
Tjenesten ber deg holde styr på et ekstra passord og har kanskje ikke det mest strømlinjeformede brukergrensesnittet på markedet. Hvis du ikke har mye å skjule, ikke vil bruke ProtonMail til lagring av andre passord eller annen sensitiv informasjon og heller ikke har noe prinsipielt standpunkt rundt disse spørsmålene, er det kanskje ikke verdt innsatsen. Har du derimot noe du gjerne vil dobbeltsikre, har glede av å gi NSA et spark på leggen, eller bare ønsker et privatliv, er ProtonMail der. Det er bare å stille seg i kø.
Artikkelens hovedbilde: ProtonMails medgrunnlegger Jason Stockman – Alle bilder: ProtonMail
Kilder: Protonmail.ch, The Guardian, The New Yorker, Idgconnect.com, Wikipedia, og CERN er linket i artikkelen.