Plutselig kom han på banen. Det var selveste statsministeren som etter vestlandsreisenekt og langvarig forsvar av bergenserenes uhemmede strømforbruk, hvori opptatt strekking av luftkabler, plutselig spratt opp som troll av eske og ærklærte at «Dette har ingen tenkt på før. Vi har funnet ut at vi kan bygge master der de er bestemt satt opp, men samtidig utrede muligheten for sjøkabel i Hardanger.»
Nedi esken hadde statsministeren ligget og snodd seg kveld etter kveld (før han altså spratt opp). Han tenkte nok på hvordan han nå kunne redde ansikt. Han hadde jo prøvd å være så streng og bestemt hele tiden. Men nå var gamle venner begynt å melde seg inn i grupper på sosiale medier som ikke var enig med ham. Alt for mange ble det. Argumentet om at sjøkabler går i stykker med en gang var det ingen som trodde på siden de ikke går i stykker med en gang når de legges til Danmark.
Stoltenbergs metode for ikke å miste ansikt besto av rent ordkløveri: «Sjøkabler kan ikke gå på land. Derfor må vi bygge luftspenn. Men i sjøen kan vi ha sjøkabler. Her får vi begge deler og vi får mer kraft».
Vi må bare gi Stoltenberg rett. Det er som med egenrådige og steile sjefer. Kom med en god ide, men vær sikker på at sjefen tror at det er han som har kommet på det. Da går det veien.
Han er en god og klok sjef selveste Stoltenberg og han kan sno seg som en sjøkabel. En riktig god og folkelig sjøkabel.