Mens digitale studioredskaper som Autotune tilslører tenåringspuppenes evne til å synge falskt, gir det håp når dronningen av absolutt gehør gir ut sitt nye album «Oyo». Du trenger ikke kjøpe den, men kanskje heller høre en gang til på noen av hennes eldre plater. Her kommer begrunnelsen:
Jeg har netopp kjøpt meg «masaisko» av merket MBT og slenger rundt med en svær bløt kul midt under hver fot og prøver å gjenopprette den balansen jeg har betalt 1500 spenn for å miste. Det er faktisk det det står i bruksanvisningen for skoene: Puten skal gi en ubalanse som jeg ,ved hjelp av min indre muslkulatur (og hard trening), skal gjenopprette og dermed bli et mer stabilt og bedre menneske. Men blir jeg Masai av det? Hva har så dette med en plateanmeldelse av Angelique Kidjos nye CD Oyo å gjøre?
2010 har kun en CD med Kidjo på menyen. Året er bare så vidt begynt og da er det rom for flere hvis vi er heldige. Jeg gav albumet Oyo en lyttesjanse og lurte på hva som egentlig foregikk. Hvorfor skulle denne ekstraordinært talentfulle artisten fra Benin flørte så uhemmet med populærkulturen fra vesten når hun ellers oser av slevstedighet, integritet og stolthet over sin egen tradisjonog arv?
Hun er ute å kjøre fra begynnelsen med en slags Rythm and blueskopi man kan bli overasket over. Bongotrommene (det er det det heter på denne siden av kloden) blir som en bevisst Motownforenkling av den afrikanske rytmefiguren, mens messingrekka tilintetgjør Afrikas nasjonalhymner med blåsere en gang for alle. Beklager hvis jeg fornærmer to kontinenter i samme glefs.
Men hvorfor gjør Angélique Kidjo et slikt knefall for disse coverlåtene? Jeg måtte til Kidjos egen hjemmeside for en forklaring
«Kidjo Returns to Her Roots to Interpret the Music That Inspired Her Growing Up in Benin: Aretha Franklin, Curtis Mayfield, Otis Redding, James Brown and Miriam Makeba, Plus Beninese Traditional Music and Songs from Hollywood and Bollywood Films.»
Der har vi det altså: Hun er nostalgisk. Nå er det ikke noen overraskelse med litt crossover fra hennes side. Og når sant skal sies så ble hun tidvis mer seg selv mens jeg lyttet. Men jeg vil jo så gjerne ha det rendyrkede uttrykket vi kjenner så godt fra før: En mild type fusjon, med ae kosmopolitansk autoritet som får oss til å bøye oss i støvet for en artist med verdensherredømme. På Oyo gir hun slipp på dette og referer til stadighet til dem hun selv har beundret musikalsk.
Fra jeg selv stabbet rundt som 6-åring og sang «slafsejejeje» (Les She loves you…!) har jeg dyrket mine egne musikkreferanser og bygget på dem. Jeg blir jo skuffet av å tenke på at dronningen fra Benin plutselig svikter meg med å ha tilsvarende erfaringer. Bare det faktum at hun må ha hørt radio og lyttet til plater får min verden til å bryte sammen. Kan de ikke holde seg til det de kan? Det er litt slik det føles. Men etter litt ettertanke så jeg lyset midt under en litt klomsete Makebakopi. Har ikke jeg også vært der? I sørafrikas euroinspirerte korsangtradisjon. (Jeg trodde det var afrikaroots). Kan vi ikke egentlig bare forsyne oss fritt i baren? Drikke Heineken øl i Mongolia, Kinsesisk slangebrennevin i Israel og spise Sushi i Mali?
Blir jeg Masai av å gå i MBTsko? Neppe. Blir Angélique Kidjos mindre seg selv med denne plateutgivelsen? Nei jeg føler ikke det. Men det er ikke så mange høydepunkter som jeg håpet på. Kidjo er den samme på en eller annen måte. Hennes selvsikkerhet får meg nesten til å tvile på min egen konklusjon. Stemmen er en av de vakreste, mest presist satte, med en liten unisextouch som er helt unik. Skal du kjøpe CD’en? Nei! Gå heller tilbake i tid og hør f. eks. Oremi, fra 1998, om igjen.
I mitt sinn er Angelique Kidjo fra verdens navle Benin, jeg er en liksomverdensborger med Masaisko og CDspiller og selv om dronningen svikter av og til elsker jeg henne uansett. Det er vel ekte kjærlighet?
Angelique Kidjo i Oslo 2007 – Alle foto: Håkon Sparre